Noe av det man merker godt når man registrerer firma er en voldsom popularitet hos det som kalles nettkataloger. Dem finnes det overraskende mange av, og om bedriften er aldri så liten spiller det ingen rolle for disse skøyerne, de vil gjerne ha deg som kunde.
Da mitt lille foretak så dagens lys for noen år siden, ble jeg først litt imponert, ja på grensen til smigret over interessen, og hvor velvillig de skulle bistå med markedsføring og lignende. På den annen side så hadde jeg da lest aviser og fulgt med i media, og var inderlig klar over at det var god butikk å på mer og mindre finurlig vis, “lure” både små og store bedrifter med sviktende kontrollrutiner til å betale for tjenester de strengt tatt ikke hadde bruk for.
Her gjaldt det å være våken, legge all lettlurthet til side, og ikke gå i noen feller. Jeg lærte meg fort å avvise alle forsøk kjapt og effektivt. Hah!
Og hva er noe av det aller første som skjer når jeg igjen blåser litt liv i virksomhetens aktivitet på verdensveven? Jo, da er de på tråden igjen!
Etter at kjekkingen på sedvanlig jovialt vis hadde fått bekreftet at jeg var meg, og innehaver av det utmerkede Zylla smykker, samt presentert seg selv, var jeg raskt ute med å spørre hva han skulle selge. Nei, her skulle det ikke selges noe, slettes ikke og langt derifra, man ville bare forsikre seg om at jeg var oppført med riktig informasjon hos dem. Jeg var høflig nok til å la ham gå gjennom velkjente facts som navn og kontaktinformasjon, og ventet i spenning på når jeg skulle få si et tydelig “NEI TAKK”. Prøvde sågar å si at jeg strengt tatt hadde annet å ta meg til, og hvis han skulle ha meg til å kjøpe noe var jeg ikke interessert. Neida, neida, her skulle intet selges til folk som ikke ville kjøpe, man var da seriøs, og milevis unna de useriøse fetterne som bransjen var belemret med! Og var det så at jeg faktisk laget smykkene helt selv? Det var selvsagt noe helt annet med skikkelig håndverk enn ferdigimportert masseproduksjon, ja så menn! Hans egen mor foretrakk definitivt denslags. Trodde sannelig han måtte tipse henne om å sjekke ut hva jeg hadde. Ja, for jeg kunne sikkert ta i mot bestillinger?
Bla, bla, tenkte jeg, men lot han snakke videre (ute av trening med denne typen henvendelser, åpenbart) om dette som jeg nå kunne få gratis i et halvt år, og først deretter kunne vi (han og jeg) finne ut om det var noe å gå videre på. Helt opp til meg selvsagt. Jeg avbrøt stadig med kristiske spørsmål, og ga tydelig til kjenne min skepsis, og det skjønte han SÅ godt (her passet det å legge inn et “Kristin” i tillegg, for nå var vi nærmest blitt gode venner).
Til min overraskelse begynte jeg å tenke at det jo er teoretisk mulig at noe faktisk har skjedd i bransjen den perioden jeg har vært litt på utsida, og at det kanskje har vært opprydding, så om nå dette er gratis i et halvt år, skal jeg vel alltids klare å backe ut når vi kommer så langt.
Så da antydet jeg positiv innstilling. Min nye venn Mats ble SÅ glad for det, gjentok alle forsikringer om at vi skulle gå gjennom alt om et halvt år, men jeg måtte GJERNE ta DIREKTE kontakt NÅR SOM HELST.
Og så kom det, fort og nesten med hviskestemme: “da sender jeg bare fakturaen til samme adresse?”
“HVILKEN FAKTURA??!!”
Du hadde meg nesten der Mats :-)
(“..men jeg sa jo helt tydelig i begynnelsen, Kristin, at dette var en engangsutgift til å lage annonsen…”)
Hva har vi lært i dag? Jo; Nettkatalogbransjen skal man aldri, og ikke noen gang ever tro har forbedret seg. Og ja, jeg har fortsatt et enkelt sinn og en litt for stor vilje til å tro godt om andre.
Skal skjerpe meg. Trøsten i dag får være at selv om jeg kastet bort litt for mye tid på den telefonen i dag, var det kanskje noen andre som slapp unna, inntil videre.
Om Mats anbefalte meg til mammaen sin er vel heller tvilsomt.
ZYLLA smykker 