Category Archives: Kristin tørrprater om litt av hvert

Verkstedet mitt <3

Det har lenge vært en plan å gi verkstedet ei sårt tiltrengt oppussing.
Har sett fram til å få det gjort, men skal ærlig innrømme at jeg ikke akkurat har gledet meg til å rydde og tømme der.
Gjennom mange år har det blitt fylt opp av ikke bare verktøy og ting man faktisk trenger på regulær basis, men også mye som bare kanskje teoretisk kan komme til nytte i en mulig hypotetisk situasjon, før eller siden. Ikke absolutt alt like systematisk og fornuftig plassert eller sortert heller, det må sies.

I alle fall;
Noen tok en avgjørelse mot slutten av forrige uke, og vi dro på handletur for å skaffe nødvendig maling og gulv, og da var det egentlig bare å sette i gang for et par dager med effektiv jobbing, mer tid enn det skulle det ikke ta.

Akkurat det med nedpakkinga ble omtrent like festlig og utfordrende som jeg hadde regnet med. Fristende å skyfle alt ned i store bokser og esker bare for å få det ut så malinga kunne komme i gang, men så skulle det jo pakkes ut igjen også, og da aller helst plasseres på logiske og lure steder i det splitter nye og oversiktlige systemet jeg hadde ambisjoner om å etablere. Og så lenge det kun er jeg selv som skal leve i og med rot eller supersystem (alt etter som) var det like greit å komme i gang med rydde- og sorteringsdelen med en gang.
Kan nevne at jeg rakk å bli litt irritert og oppgitt over meg selv for at jeg ikke hadde kastet gamle konvolutter, fullstendig utdaterte brosjyrer og kataloger og lignende, helt til jeg fant ut at det var fordi jeg hadde skisset idéer og mulige smykker på baksida, i margen eller et annet sted..

Note to self: samle skisser på et sted, aller helst på tegneark eller i skisseblokker.

Egentlig skulle jeg ikke si så mye om kaoset, derfor slår jeg her bare fast at alt kom ut til slutt, og etterhvert på plass inn igjen. Det vil si; riktig alt kom ikke inn igjen, og det er nok like greit.
Den egentlige hensikten med dette innlegget skulle være å si noe om alt og alle som har vært med på å bygge opp verkstedet, fra de aller første tengene og hamrene for nesten 20 år siden.
Inventar og møbler er nesten utelukkende skaffet ved hjelp av andre.
Arbeidsbenken er for eksempel laget av en venn av en venn, og selve bordplata er en del av ei solid dør han hadde tatt vare på lenge i påvente av det riktige formålet. Fantastisk løsning, for en lærling med dårlig økonomi som veldig gjerne ville har verksted hjemme, og fortsatt en aldeles utmerket arbeidsbenk fullt på høyde med det beste man kan få kjøpt :-)
Jeg har både benker og solide bord som oppmerksomme venner og familiemedlemmer har berget unna en sannsynlig skjebne på ei søppelfylling, i forbindelse med renovering av offentlige kontorer og bygg. En kjempefin spesiallaget holder til bor og freser, ei mindre hylle laget av et familiemedlem på sløyden (tviler på at vedkommende er klar over at den er i bruk :-)).
Og dette er bare noen eksempler.
Hver gang jeg lager noe er disse ulike bidragene indirekte involvert i prosessene, og støtt og stadig sender jeg en takknemlig tanke i øst, vest, nord og sør til alle som har bidratt med stort og smått gjennom så mange år.
Det har betydd utrolig mye, og er høyt verdsatt.

Etter tre dager var jobben gjort, og sluttresultatet ble etterhvert veldig bra, med lyse vegger, nytt gulv, og mange nye meter med hyller og ekstra benkeplass. Ganske ryddig og relativt god orden også, og jeg har funnet igjen nesten alt :-)

Jeg skulle her selvsagt illustrert med noen fine før- og etterbilder, men det finnes ingen før-bilder (takk og lov), så det får holde med et som viser noe av det nevnte interiøret, riktignok bare et hjørne av selve arbeidsbenken. Bildet er som det tydelig fremgår tatt i dårlig kveldslys med telefonen..

Tusen takk for hjelpa :-)

Zyllaverksted

Advertisements

Top secret! Ligg unna!

Statistikk er artig, og har du blogg er det selvsagt fint å ha muligheten til å følge med på hvor mange som faktisk får med seg det du måtte legge ut av viktig tekst og bilder. Hvis man gidder er det mye mer og mindre nyttig informasjon å hente ut fra statistikken, jeg kan faktisk også se hvilket land de besøkende kommer fra.
Nå har ikke jeg for vane å sjekke detaljene veldig nøye, men det har hendt at jeg har registrert en og annen asiat eller østeuropeer som nok temmelig i ørska ei sein natt har slumset til å treffe på min blogg, sannsynligvis som direkte konsekvens av feiltazting. Greit nok, og sånt skjer selv i de beste familier.
Noe helt annet er det naturligvis om noen fra Amerikas Forente Stater viser seg, slik det gjorde i dag. Da er det åpenbart selveste No Such Agency som oppdaterer seg på de hemmelige og fiffig kodede meldingene jeg formidler til horder av lesere.
Som eksempel kan jeg nevne teksten “Nei, nei, nei…”, der har jeg valgt den ganske enkle og velkjente: Tegn ei åttebladrose med senter i den midterste bokstaven i teksten. Bokstavene ytterst i hvert blad (start øverst til venstre) gjøres om til tall, dette multipliseres så med π, for deretter å divideres med 666. Når svaret omgjøres til bokstaver igjen, får man et ord. Kanskje. Eventuelt ved å stokke om på bokstavene.
Tilsvarende vil også fungere i det noe eldre innlegget “Etter dagens dont”, men der vil man finne et helt annet ord! (Sannsynligvis) Det er sikkert fullt mulig å tolke noe ut fra bildene som illustrerer teksten også, slik at det ikke bare blir KOLJE, men kanskje RØKT i tillegg. Muligens. Kanskje om det konverteres til runeskrift? Fåglarna vet.

Tygg litt på den karer, så har dere noe å gjøre ei stund :-)

Nei, nei, nei…

Noe av det man merker godt når man registrerer firma er en voldsom popularitet hos det som kalles nettkataloger. Dem finnes det overraskende mange av, og om bedriften er aldri så liten spiller det ingen rolle for disse skøyerne, de vil gjerne ha deg som kunde.

Da mitt lille foretak så dagens lys for noen år siden, ble jeg først litt imponert, ja på grensen til smigret over interessen, og hvor velvillig de skulle bistå med markedsføring og lignende. På den annen side så hadde jeg da lest aviser og fulgt med i media, og var inderlig klar over at det var god butikk å på mer og mindre finurlig vis, “lure” både små og store bedrifter med sviktende kontrollrutiner til å betale for tjenester de strengt tatt ikke hadde bruk for.

Her gjaldt det å være våken, legge all lettlurthet til side, og ikke gå i noen feller. Jeg lærte meg fort å avvise alle forsøk kjapt og effektivt. Hah!

Og hva er noe av det aller første som skjer når jeg igjen blåser litt liv i virksomhetens aktivitet på verdensveven? Jo, da er de på tråden igjen!

Etter at kjekkingen på sedvanlig jovialt vis hadde fått bekreftet at jeg var meg, og innehaver av det utmerkede Zylla smykker, samt presentert seg selv, var jeg raskt ute med å spørre hva han skulle selge. Nei, her skulle det ikke selges noe, slettes ikke og langt derifra, man ville bare forsikre seg om at jeg var oppført med riktig informasjon hos dem. Jeg var høflig nok til å la ham gå gjennom velkjente facts som navn og kontaktinformasjon, og ventet i spenning på når jeg skulle få si et tydelig “NEI TAKK”. Prøvde sågar å si at jeg strengt tatt hadde annet å ta meg til, og hvis han skulle ha meg til å kjøpe noe var jeg ikke interessert. Neida, neida, her skulle intet selges til folk som ikke ville kjøpe, man var da seriøs, og milevis unna de useriøse fetterne som bransjen var belemret med! Og var det så at jeg faktisk laget smykkene helt selv? Det var selvsagt noe helt annet med skikkelig håndverk enn ferdigimportert masseproduksjon, ja så menn! Hans egen mor foretrakk definitivt denslags. Trodde sannelig han måtte tipse henne om å sjekke ut hva jeg hadde. Ja, for jeg kunne sikkert ta i mot bestillinger?

Bla, bla, tenkte jeg, men lot han snakke videre (ute av trening med denne typen henvendelser, åpenbart) om dette som jeg nå kunne få gratis i et halvt år, og først deretter kunne vi (han og jeg) finne ut om det var noe å gå videre på. Helt opp til meg selvsagt. Jeg avbrøt stadig med kristiske spørsmål, og ga tydelig til kjenne min skepsis, og det skjønte han SÅ godt (her passet det å legge inn et “Kristin” i tillegg, for nå var vi nærmest blitt gode venner).

Til min overraskelse begynte jeg å tenke at det jo er teoretisk mulig at noe faktisk har skjedd i bransjen den perioden jeg har vært litt på utsida, og at det kanskje har vært opprydding, så om nå dette er gratis i et halvt år, skal jeg vel alltids klare å backe ut når vi kommer så langt.

Så da antydet jeg positiv innstilling. Min nye venn Mats ble SÅ glad for det, gjentok alle forsikringer om at vi skulle gå gjennom alt om et halvt år, men jeg måtte GJERNE ta DIREKTE kontakt NÅR SOM HELST.

Og så kom det, fort og nesten med hviskestemme: “da sender jeg bare fakturaen til samme adresse?”

“HVILKEN FAKTURA??!!”

Du hadde meg nesten der Mats :-)

(“..men jeg sa jo helt tydelig i begynnelsen, Kristin, at dette var en engangsutgift til å lage annonsen…”)

Hva har vi lært i dag? Jo; Nettkatalogbransjen skal man aldri, og ikke noen gang ever tro har forbedret seg. Og ja, jeg har fortsatt et enkelt sinn og en litt for stor vilje til å tro godt om andre.

Skal skjerpe meg. Trøsten i dag får være at selv om jeg kastet bort litt for mye tid på den telefonen i dag, var det kanskje noen andre som slapp unna, inntil videre.

Om Mats anbefalte meg til mammaen sin er vel heller tvilsomt.

Kunsten å leve i BygdeNoreg og andre lokalsamfunn

Det er imponerende hva som er mulig å få til i små utkantbygder (som det jo er en del av..) i dette landet. Samtidig som fraflytting er ei utfordring mange steder, kan det skje mye positivt når de innfødte bestemmer seg for noe, og trekker i samme retning.

Et eksempel på dette som akkurat nå er aktuelt for min del, er det som foregår i tilknytning til “Lille Jamaica” i utkanten av Gratangen (Troms), hvor verdens største mobile treskulptur Morgans skip av Calle Örnemark, ble reist i 2008. Skulpturen er en fantasi av fregatten “Oxford” som kaptein Henry Morgan fartet rundt med i Karibien på 1600-tallet. Historiene om kaptein Morgan, Calle Örnemark som kunstner, skulpturen, hvordan den havnet på Grøsnes, og ikke minst hva som har skjedd i kjølvannet av Morgans skips ankomst, er fascinerende og spennende. Nå er det snart på tide med en ny feiring av alt dette, med konserter, utstillinger, workshops, god mat og masse kaker :-) Les mer på www.morgansskip.no om bakgrunnen, og arrangementene 13. – 15. august.

Jeg stiller ut sammen med flere andre i en fjøs (:-)), og håper det kommer enda flere folk enn i fjor!

En annen bygd som nå er midt i en stor dugnad er min egen; Liland i Evenes (Nordland). Førstkommende helg, 7. – 8. august arrangerer Evenes kystlag det årlige bryggetreffet, også her med et familievennlig fokus, med bl.a. nesten ordentlig (og litt skummelt..) sjørøvertokt, utstillinger, og mesterskap i torskhaudryling. Mer informasjon og program på www.evenes-kystlag.no.

Dette innlegget ble preget av lokalt stoff fra mitt eget nærområde, men er ment som en hyllest til alle som står på i alle lokalsamfunn for å gi glede og gode opplevelser av ulike slag til mange, mange, mange..

Keep up the good work!

De gamle er eldst

Som mange andre liker jeg å høre på musikk når jeg jobber. Overdøver bråkete verktøy og maskineri, dessuten slipper jeg unødig tenking når det ikke er påkrevet.

Har funnet ut at ikke alt er like godt egnet, f.eks. fungerer “The Wall” dårlig. Det blir fort for heftig hamring, over snittet antall knekte sagblad, og dype filespor som det i beste fall er vanskelig å fjerne. 

Det er altså om å gjøre å finne passe trivelig musikk, gjerne noe man blir i godt humør av. Tok en sjekk på “mest spilte”, og resultatet var egentlig ikke overraskende. De jeg har hørt mest på de siste ukene er, i tilfeldig rekkefølge: Thin Lizzy, Johnny Cash, Iron Maiden, Leonard Cohen, The Band og Beck. Ei velbalansert og fin blanding med det til felles at de definitivt er tørre bak ørene (den ene kanskje noe mindre). Graden av munterhet varierer riktignok en smule, men for mitt vedkommende har disse levert ypperlig akkompagnement til verkstedarbeidet. 

Men hysj! Syns jeg hørte et «sukk» og et «stønn» i det fjerne fra en (minst) av de jeg vet er innom her i blant. Og sannelig, der var det knegging og humring fra en annen kant. Plant/ Krauss ligger fortsatt høyt på lista, det er jo i alle fall et relativt nytt album :-)

God helg.

Etter dagens dont

Det er fordeler og ulemper i min jobb som i andres, noen har sågar frynsegoder. En av fordelene jeg har er at jeg uten ekstra anstrengelse får både filt og polert neglene under arbeidet. Egentlig gjelder det aller mest venstre tommel, til en viss grad også den høyre. En gang i blant en touch på venstre pekefinger. Strengt tatt er det normalt også kun de ytterste par mm som blir blanke og fine, noe som til fulle blir åpenbart når jeg bare får bort polérvoksen etter at jobben er gjort. Ulempen med denne formen for manikyr er at jeg litt for ofte når mye skal files og poleres (som f.eks. i dag), filer bort det meste av neglen før jeg kommer så langt som til polering, dermed er det primært fingertuppen som ble slipt og polert. En påminnelse om at neglene har en beskyttelsesfunksjon.

Mulig jeg fokuserer på regnskap og annet forefallende kontorarbeid i morgen.

(Visst finnes det remedier for å unngå/ begrense den smule ubehag nevnte type arbeid kan medføre, men det går på bekostning av fingerspitzgefühl, som er vesentlig for resultatet.) 

polering

Filefingre_2

(klikk på bildet for å se større versjon)

FAQ

Jeg får ganske ofte spørsmål om hvordan jeg lager f.eks. drager og hjerter, om motivene er stanset ut på en eller annen måte. 

Skal prøve å forklare hvordan jeg gjør det:

Først sager jeg ut et emne som passer til det aktuelle formålet. Kantene må files slik at det er like bredt og like høyt hele veien, minst 1/10 millimeter nøyaktig (skyvelær er veldig viktig). Så skisser jeg motivet med rissestift, og etterpå borer jeg et hull slik at sagbladet kan stikkes gjennom plata. Dette må strammes godt når det festes igjen, hvis ikke vil bladet vingle når jeg begynner å sage. Sagbladet er 0,3 mm bredt, så det brekker forholdsvis lett hvis det blir vridd litt. Det er ikke uten grunn at de selges i gross :-) Etter at jeg har saget ut hele motivet må jeg file sagkantene jevne der hvor jeg kommer til med filene. Selv de minste kan i denne sammenhengen virke klumpete og digre, så spesielt på de små dragene blir det i praksis lite filing på innsida.

Da gjenstår det å lage hull til festet øverst, overflatebehandling og finish. Det får eventuelt bli i et eget kapittel senere..

sag-drage

(klikk på bildet for å se større versjon)